Det går fint an å lære Alexanderteknikken uten å vite noe som helst om prinsippene som ligger bak. Men jeg tror at for mange vil det å kjenne begrepene være en hjelp til å lære. Dette er enkle beskrivelser som ikke nødvendigvis er hundre prosent formelt korrekte. Andre lærere vil kanskje forklare annerledes. Er noe uklart, send meg gjerne spørsmål eller kommentar.
Det "mentale" og det "fysiske" i en aktivitet kan ikke adskilles.
Sansene våre registrerer først og fremst endringer. Det betyr at hvis du for eksempel er utsatt for bakgrunnsstøy fra en vifte, vil du etter en stund ikke legge særlig merke til den. Du er blitt vant til lyden og den er ikke lenger interessant. Men hvis noen slår av viften vil du legge merke til at det plutselig blir stille. Akkurat på samme måte er det med sansningen for spenning og kroppsholdning (proprioseptiv sans). Hvis du har gått med de samme spenningene år ut og år inn er det stor sjanse for at du ikke lenger legger merke til dem. En Alexanderlærer hjelper deg til å «slå av» unødvendig spenning. I en Alexandertime vil du kunne få oppleve at du har mye spenning du ikke trenger. "Feilsansning" er en av grunnene til at Alexanderteknikk kan være vanskelig å lære alene.
Musklene våre gjør alt de får beskjed om. Derfor er det viktig at du gir dem riktig beskjed. Musklene arbeider ved at de trekker seg sammen. Blir de for mye spent trekker de seg for mye sammen. Å tenke «directions» eller «retning» vil si å tenke lengde og bredde på en slik måte at musklene beholder sin optimale lengde. Du unngår unødvendig spenning samtidig som du beholder muskeltonus og følsomhet. Og aller viktigst: dette kan du gjøre mens du beveger deg. Begrepet kan også beskrive hvordan du organiserer oppmerksomheten for å fungere optimalt.
«Inhibition» er å la være å gjøre noe. Det kan foregå på flere plan. Når du unngår unødvendig spenning ved å tenke «directions» er det noe du har latt være å gjøre — du har latt være å spenne deg. «Inhibition» kan også innebære å stoppe, enten fysisk eller mentalt, for å gi rom til en ny avgjørelse. Dessuten handler det om å avstå fra automatisk respons når du får lyst til å handle. Det meste av det vi gjør er automatisert; for å kunne gjøre noe annet må du kunne velge å avstå fra umiddelbar handling. «Inhibition» er derfor en kjerne i Alexanderteknikken.
Forholdet mellom hodet og kroppen har en styrende funksjon over bevegelsene dine. Alt det «viktige» skjer i hodet: du ser, hører, lukter, snakker; du spiser og drikker gjennom munnen, og du puster gjennom nesen. Derfor organiseres kroppen delvis automatisk etter hvor du har hodet — det vil si hvor du har oppmerksomheten. De små musklene som balanserer hodet er svært følsomme og sender signaler til sentra i hjernen som styrer balanse og bevegelse. Kort sagt: er du stiv i nakken blir du stiv i bevegelsene; er du fri i nakken, beveger du deg friere. Dette er et viktig punkt i undervisningen.
End-gaining var FM Alexanders betegnelse på å sette i gang en handling uten klar idé om hvordan den skal utføres. «Means whereby» er det motsatte — fokus på prosessen og hvordan du gjør ting. Idrettsutøvere snakker ofte om å fokusere på arbeidsoppgavene; Alexander var tidlig ute med å legge vekt på prosessen fremfor bare målet.
Mange av detaljene ved balanse og bevegelse skjer ubevisst. Når vi ikke forstyrrer disse automatiske prosessene, kan de fungere optimalt — en tilstand som noen ganger beskrives som "non-doing". Unødvendig spenning forstyrrer dette maskineriet; å la være å forstyrre er derfor et viktig mål.
«Use» er din totale aktivitet i enhver situasjon. Mange av våre handlinger er vaner, og disse vanene påvirker kvaliteten på det vi gjør. For eksempel kan en vane med å stivne i bena når du setter deg føre til ekstra belastning og dårlige mønstre over tid. Når noe feiler deg kan årsaken være skade/sykdom — men det kan også være måten du bruker kroppen på. Alexanderteknikken arbeider med disse bruks-vanene.